Jeg er egentlig utdannet arkitekt, men å sitte på et kontor og tegne på den samme tingen i tre år, er ikke noe for meg.
Som tatovør kan jeg styre dagen min selv. Jeg kan reise verden rundt og jobbe om jeg vil, og jeg har blant annet jobbet en del i Barcelona. Nå har jeg studio i en bakgård i Torggata sammen med en kompis, og hadde jeg vunnet i Lotto så hadde jeg fortsatt jobbet som tatovør. Jeg er heldig som kan leve av hobbyen min og kunsten min. Jeg får skape noe hver eneste dag og har mange personlige møter med mennesker.
Vi tatovører sitter jo og tar på folk, og det skaper en egen nærhet og en åpenhet mellom oss og kundene. Med tatoveringsnåla kommer vi veldig nært, forbi et hudlag, og vi får se sårbarheten til folk. Det er en psykologisk del ved jobben og du aner ikke hvor mange historier jeg har fått høre. Det er vanskelig å skjule hvem man er, når man har smerte. Når vi tatovører selv blir tatovert, blir vi påminnet denne smerten. Smerten er ikke umenneskelig. Om den er verre enn å føde, tviler jeg på, men den er i hvert fall verre enn mensen. Men smerten er fort glemt når man ser resultatet.
